La det bare bli blåmerker igjen utkom i 2000 og er Pedro Carmona-Alvarez’ første roman etter knalldebuten med diktsamlingen Helter (1997). Romanens lyriske prosa behandler flere av temaene som kommer til å utdypes senere i Carmona-Alvarez’ forfatterskap. Dette er en revidert utgave, med et nytt forord av Pedro Carmona-Alvarez.

«Jeg visste at jeg skrev på en bok som man bare kan skrive når man er ung. Det var noe med formen og energien, men også tankene, som jeg visste tilhørte det unge livet. La det bare bli blåmerker igjen er en bok full av hastighet, rus, kjærlighet, seksualitet, svik og skam, men også av foreldre, søstre, fortider, kontinentale og generasjonelle traumer. Når jeg nå har lest den igjen i forbindelse med denne utgivelsen, ser jeg tydelig at min litterære intensjon den gang på mange måter er den samme som nå: å insistere på at selvbiografien er vid og elastisk, og at ‘jeg’ kan romme alt det jeg velger å dra med meg inn i skriften. Skriving er for meg en barokk, myldrete syssel satt sammen av alt mulig ræl, slik bådetankene og følelsene er det. Ansikt, maske og speil. Hus og kott. Stue og kjeller og hage og loft samtidig.»
Fra Pedro Carmona-Alvarez’ forord til nyutgaven av La det bare bli blåmerker igjen.

Om La det bare bli blåmerker igjen

«For elskere av eksperimentell litteratur og poetiske reiser finnes der mange godbiter i denne debutantromanen.»
May Grethe Lerum, VG

«[...] Carmona-Alvarez prøver å presse norsk inn i spanske tidsformer, der fortid ikke alltid er avsluttet, der gjentagelse har en annen verbform enn engangsfenomen, og der konjunktiv, det som kunne ha skjedd, hele tiden våker ved siden av det som skjedde.»
Vibeke Holm, Morgenbladet

«Boka er ikke for nybegynnere og folk med feber i blodet. Her skal man saft suse meg sitte stille og rolig og konsentrere seg for ikke å falle av i svingene [...] Rap, rabbel, automatisk skrift, bevissthetsstrøm, en kvern som maler språk – kall det hva du vil. Har du ikke lest Finnegans Wake før, vil jeg foreslå at du går løs på den isteden.»
Øystein Rottem, Dagbladet

«På en eller annen måte er det som om denne fortellingen er skrevet fra en fremtid hvor fortelleren ser tilbake, med en uoverstigelig og dels melankolsk avstand til det livet han lever, for å huske det han vet han vil glemme.» 
Trond Haugen, Dagsavisen

«La det bare bli blåmerker igjen duver i dristig og doggfrisk prosa, og er blitt en oppsiktsvekkende og forunderlig liten roman i den norske bokhøsten, som nok kan sette spor etter seg.»
Stein Roll, Adresseavisen

«Det er magi i Carmona-Alvarez’ tekster, og mange partier er av høy litterær kvalitet.» 
Siri M. Kvamme, Bergens Tidende

«Jeg blir sterkt provosert av forfatterens litterære uttrykk. Romanen består av en 161 sider lang setning, uten begynnelse, slutt, punktum, avsnitt eller store bokstaver.»
Odd Erik Hagen, Oppland Arbeiderblad

«Dette er en av de mest forvirrende bøkene jeg noensinne har lest. Å lese denne boken er som å stige rett inn i en ukjent persons drøm.»
Åse Feiring Cave, Nationen

«Vanskelig fra ung forfatter.»
Simon Malkenenes, Fredriksstad Blad