Trist som faen

Fortellinger

'Fortellinger' har Ari Behn kalt sitt debutarbeid, og det er nettopp fortellerkunsten som står i fokus i boken Trist som faen. I femten fortellinger av varierende lengde greier Ari Behn, med få setninger og korte riss, å gi leseren den skarpt sette situasjonen som kjennetegner en god fortelling.

I Trist som faen tar Ari Behn leseren med til Afrika, Las Vegas og Småby-Norge, og et gjennomgangstema er unge mennesker som prøver å finne sin plass i en komplisert tilværelse. Denne lille boken var vårens store litterære sensasjon, og det virker som boken ikke bare har truffet anmelderne, for første opplag ble revet bort på under en uke, og boken er nå trykket i åtte opplag.

Om Trist som faen

[score] «Jeg visste i hvert fall ikke at vi hadde et slikt fortellertalent gående løs her i landet. 26-åringen skriver som om han har levd minst fem lange liv, og gir til beste de tetteste øyeblikkene fra hvert av dem.»
Tinic Talén, VG

«Til gjengjeld er en tre-fire av dem glitrende, så drevne i stil og fortellermåte at man sperrer øynene opp, kniper seg selv i armen og gir seg til å undres over om det virkelig kan være tale om litterær svenneprøve.»
Øystein Rottem, Dagbladet

«Ari Behn har påfallende mye å fortelle, og evner å gjøre det. Han foretar snitt inn i et mangfold av livssituasjoner og tilstander, og han belegger sine innsyn med sikker observasjonsevne.»
Svein Johs Ottesen, Aftenposten

«Og som ild i tørt gress går allerede ryktet om boka. Blant anmeldere og lesere hviskes det, ikke uten grunn, om hans udiskutable kvaliteter, hans uovertrufne presisjon, hans tidskoloritt, hans sanselige bilder og hans nådeløse utleveringer av manndommen.»
Fred Arthur Asdahl, Agderposten

«Finslepne og breddfulle av skarpe iakttagelser som disse korte stykkene er, så virker de likevel som en begynnelse, men en begynnelse som får novellemestere som Raymond Carver til å spøke i bakhodet, er ikke å forakte.»
Nils Olav Sæverås, BA

«Måten han behandlar dette stoffet på, er likevel spesiell, kanskje fordi det miljøet han ofte fører lesaren inn i, er så reindyrka rølpete og lurvete. Alt er kontant og rått og usentimentalt, og som oftast ei sak mellom “oss gutta”. Dermed oppstår det eit spesielt “trøkk” og ein høg temperatur i språket, det er rett på sak, det er å vinne eller tape, det er å ta med seg det som er å hente frå biljardsalongar, frå barar og fotballbanar, og når det heile er over, har ein kanskje skjønt litt meir.»
Oddmund Hagen, Dag og Tid