Bois er en samling dikt hvor jeget slynges mellom begjær, ensomhet, kropper og menn, et totalitært diktatur som krever underkastelse og nåde. Språket i Bois er direkte og sårbart, ømt og hardt. Diktene nagler seg fast og forflytter seg kontinuerlig i et forsøk på å unngå tomrommene.

Om Bois

«Årets sterkeste debutsamling.»
Henning Bergsvåg, Poesidigg podkast

«Bois er ei tett og konsekvent diktbok, med eit energisk språkleg trykk, som freistar å manøvrere i ei verd av kjønn og vald, av tilbakefall og forsøk på å gi opp. [...] Skolsegs stramme debutantdikt er på same tid råe, ømme, enkle og sofistikerte. Dei loddar djupner og overflater i språket idet dikta freistar å finne ut kor grensa mellom vald og kjærleik går i kulturen vår.»
Sindre Ekrheim, Dag og Tid

«Runa Borch Skolseg fornyer vitalismen i sin første diktsamling. [...] Runa Borch Skolseg, som nå debuterer med diktsamlingen Bois, føyer seg ikke inn blant fordums soltilbedere. Men solen er et tydelig motiv også i hennes debutbok, der dikterjeget strever med menn, vold og mørke tanker, med å finne ro og retning. [...] Selv om motivet ikke er entydig, viser Skolsegs bruk av solen at mannen fortsatt er den universelle kraften i verden; motivet åpner opp en strukturell dimensjon i diktene, som ikke er like tydelig i jegets individuelle fortelling. I noen passasjer minner Skolsegs dikt meg om Dagny Juel (1867–1901), som i sin korte levetid publiserte et knippe dikt og skuespill. Også Juel brukte vitalistiske motiver til å skrive om kvinnens posisjon.»
Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet

«Bois er en av flere diktsamlinger som er gitt ut i Skandinavia det siste tiåret, som ligger for tett på sin egen samtid til at kritikerne ser ut til å forstå dem. Ung norsk poesi kritiseres ofte for å være selvsentrert, uinteressert i sin samtid. Men hva om vi snur om på det, hva om dette er samtiden? Hva om lengselen etter en litteratur som tar et steg tilbake og, med et kritisk blikk, skuer ut over sin samtid, er en nostalgi etter en tid hvor det fantes et utenfor å tale fra, et sted man kunne kalle sitt eget? Hva om dette egne stedet, som man kanskje kunne kalle sitt 'jeg', er stedet hvor kampen står, den nye kapitalismens slagmark, the new frontier? I så fall er Bois en slagkraftig fortelling fra frontlinjen.»
Johannes Grytnes, Bokvennen Litterær Avis