Årsol

Dikt

Diktene i Årsol er knappe, og fokuserer på ordenes og tingenes konkrete eksistens, på kroppslige funksjoner, og nære mellommenneskelige relasjoner. Metoden er en nærgående, og effektiv bruk av ordene i nye konstellasjoner. Ja, diktene kanskje få tilværelsens grunnleggende bestanddeler til å fremstå i nytt, gåtefullt og vakkert lys.

Om Årsol

«[Det er] et fininnstilt musikalsk gehør Ådland aktiverer. Måten han arbeider med lyd, klang og rytme på gjør poesien hans vakker på en nesten utenomspråklig måte. Man leser vel så mye med sansene og intuisjonen som med intellektet. […] Det er tydelig at Ådland holder på med en type ordfetisjering der han tillater seg å objektivere og tingliggjøre, øyensynlig uten store stengsler. Men dette rettferdiggjøres i en poetikk som går ut på å behandle alle ord som ord, å føre dem ut av vanen, tilbake til seg selv, til bokstavene, til lydene. Fra denne praksisen vokser det ådlandske språket, merkelig og elegant.» 
Katrine Heiberg, Morgenbladet

«Den mellommenneskelege nærleiken som dikta tematiserer, reflekterer seg i måten Ådland skriv på, til dømes når klanglikskapar gjer at ord finn saman og muterer. Nærleiken er òg til stades i alt det sanselege, alt som høyrer til kroppen, som er så sterkt til stades i dikta. [...] I 'Årsol' finn ein ei sterk, særeigen og overtydande poetisk røyst.»
Sindre Ekrheim, Humbaba

«Årsol er stilistisk konsekvent. Rytmen og rimenes hugg villeder oss mellom frø, snø, sol og tåke, som om årstidene skifter, kanskje. Eller en mistanke om en omskiftelig utsigelsesposisjon, som gjemmer seg bak stilen. Eller at alle årstidene er der, hele tiden, som en lyrisk adapsjon av solens galaktiske ro. Eller uro. Det er denne ubestemmeligheten som regjerer Årsol, denne ubestemmeligheten som allerede gjemmer seg i tittelen. Å lese Årsol er som året selv; preget av ulyst og uvilje i mørket som venter bak fyrverkeriet, etterfulgt av vårens maniske håp. Årsol svir i øynene, den vrenger seg vekk, gjemmer seg bak skyer, den slikker og stryker og dunker. Rytmen og de tette halvrimene synger deg inn, med en stemme som er messende og støyende, men likevel lavmælt og sår. Jeg unner deg å lese Årsol, dersom du ønsker å bivåne en ny retning for norsk poesi.» 
William S. Mørch, Bøygen

«Ådlands dikt utvider forståelsen av menneskets ordbruk, dets sansning og uttrykksvilje, knyttet til ører, øyene og munn, i nyskapende poesi.»
Tom Egil Hverven, Klassekampen

«Stikkorddrevne prosadikt til å slikke, og stikke seg, på. Kriblende klanger, men også saklighet, fortelling - kropp. Mening i hver dråpe.» 
Sindre Andersen, Klassekampen – Årets beste bøker 2019

«Vemund Solheim Ådland skriv ein heilt særeigen, konsekvent poesi. Få samtidspoetar kan liknast med han, men han liknar på seg sjølv, også i årets bok, Årsol.
I Årsol let det seg gjere å utskilje nokre tematiske trådar. Men det som først av alt slår ein, er lyden, korleis eit fascinerande litterært univers vert skapt ved at dikta undersøkjer språklydanes kombinatorikk og følgjer ordklanganes og rytmanes indre logikk. Ein møter nyord og overraskande ordsamansetningar som «øregry», «solråte», «tannfrø», «hudtruse». Enkeltord og ordsegment står fram, men syner framfor alt at ordlydar reagerer med andre ord, opnar seg, forvandlar seg og veks: «Os, ros. Rosa, sjenert smerteråte. / Sky jentehånd – løvfitte. / Øyegry. // Øregry».»
Sindre Ekrheim, Humbaba – Årets beste diktbøker 2019