Havfruehjerte

Først forsvant dinosaurene, så forsvant regnskogen og religionene, etterfulgt av regnbuen og reven og rosebuskene, og roen i hjertene. Til slutt forsvant ømheten mellom oss, og det ble en stor stillhet i huset.

Ei navnløs jente leiter etter kjærlighet eller noen å snakke med. Hun møter Nord, hun elsker ham med det samme, han forsvinner. Hun møter Faderen, hun elsker ham med det samme, hun forsvinner. Den navnløse jenta kan ikke elske.

Havfruehjerte er en poetisk punktroman om kjærlighet, vold og sorg, om et ufødt barn, om naturen, og om dyrenes eventuelle betydning for menneskene.

I Havfruehjerte fremstår virkeligheten skeiv og skremmende, og relasjonene umulige. Språket veksler mellom lyrisk følsomhet og skarpt vidd, ømhet og et akutt nærvær. Samlet sett er Havfruehjerte en historie om å prøve å finne en måte å være i verden på, når verden er uutholdelig.

Om Havfruehjerte

[score] «Lothe følger opp diktsuksessen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt (2016) med sterke prosadikt formet som en fragmentert roman om havarert kjærlighet, eksistensiell ambivalens og en havbunn like dyp og nær som stjernehimmelen. […] Forfatteren går ikke av veien for å bruke tradisjonstunge sentrallyriske rekvisitter som himmelen, stjernene, havet (med tilhørende marinbiologi), barnet, blomster og trær. Men hun håndterer dem på sin egen måte, i overraskende stemningskast og billedkollisjoner, gjerne litt skjevt og herlig småfrekt. Det gir tekstene  en særegen tone, en «edge» som vitner om litterær selvtillit.»
Arne Hugo Stølan, VG 

[score] «Det ligger et betydelig språkarbeid i Ingvild Lothes utgivelse. [...] Voldelige forhold, plast i havet og undersjøisk girlpower. Ingvild Lothe fornekter seg heldigvis ikke når hun tester romanformatet.»
Vidar Kvalshaug, BOK365

[score] «Igjen har Lothe skrevet en bok som gjorde inntrykk på meg. [...] Lothe har et veldig vakkert og poetisk språk, hun skriver med stor ømhet og det handler ofte om såre og sarte ting. Men innimellom er hun skarp og ikke minst helt rå i språket.»
Beathe Solberg, Beathes bokhylle

«Ingvild Lothe tek vare på poeten i seg i sin første roman. […] Romanen er skakk, mørk, sår, rar og morosam. [...] Smell alt frå første side.»
Katrine Judit Urke, Dag og Tid

«Dette er verkeleg originalt.»
Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen

«Punktromanen er full av betraktninger som er bemerkelsesverdig poetiske og vakre, uten å bli svulstige.»
Thula Kopreitan, Subjekt

«Redan i själva anslaget i sin första roman Havfruehjerte hittar Ingvild Lothe fram till ett tonfall som griper tag, nej, hugger tag i mig som läser: ett desperat tonfall, omöjligt att värja sig mot.»
Björn Kohlström, Bernur

«Å så bra! Så mørk og deprimerende god. Ingvild Lothe fanger meg inn igjen. Et knyttneveslag av en punktroman.»
Marianne Søiland, Ebokhylla mi

«Havfruehjerte er en bog, som fortjener læsning (og genlæsning). Kigger man godt efter, vil man nemlig se, at der er forbindelser, gentagelser og mønstre i sproget, som vidner om, at den er meget mere end en skildring af et forvirret sind. Den er ordkunst, ganske enkelt.»

Camilla Weber Farver, Littuna