Et lykkelig øyeblikk

Dikt i utvalg ved Janike Kampevold Larsen

I Et lykkelig øyeblikk har Janike Kampevold Larsen samlet et utvalg dikt av Tone Hødnebø.

En av Hødnebøs største ambisjoner er å undersøke det egentlig poetiske: Hva er poesi? Hvor finner vi den? Hvordan virker den? Dette er et svært prosjekt, og Hødnebø går til oppgaven med en grundighet og presisjon som er helt særegen - desto mer ettersom dette er koblet med en poetisk sans og et poetisk gehør som er sjeldent i den norske poesien.

I tillegg til dikt fra tidligere samlinger foreligger det et knippe nye dikt. Etterordet er skrevet av Janike Kampevold Larsen. Boka er hovedbok i Lyrikklubben.

Om Et lykkelig øyeblikk

«I Hødnebøs regi blandes slike ulike sanse- og tankespor i et særegent poetisk «soundtrack». Det var der allerede i debuten, men viste seg tydeligere og friere fram i de neste samlingene. Og i den foreløpig siste gis det mer rom for patos og mytologi, uten at utvalget herfra går ut over grunnopplevelsen boken gir: At vi her står overfor et på alle måter kresent poetisk forfatterskap, som har holdt jevnt høy kvalitet gjennom fire små samlinger over 15 år.»
Arne Hugo Stølan, VG

«Tone Hødnebø har markert seg som en av dagens store lyrikere. Gjør sommeren dypere med dette flotte utvalget, som spenner over hele hennes karriere.»
Fredrik Wandrup, Dagbladet

«Ein av dei udiskutable.»
Hadle Oftedal Andersen, Dag og Tid

«Hødnebø er som sagt en langsomtpubliserende poet, og størst spenning i denne sammenheng knytter det seg til den lille håndfull nye dikt som avrunder utvalget. Og det er en glede å konstatere at disse uten unntak er fremragende - tydeligere, klarere, men ikke mindre komplekse for det.»
Eirik Lodén, Stavanger Aftenblad

«Konkretionen är högst påtaglig. Det är som att inte bara kroppen utan också platsen, rummen som kropparna befolkar, smittas av den sönderslitande, fysiskt förankrade, oron. Det rycks och slits i lemmar och ting. Bland de ‘lösryckta bitarna’ återfinns skräp, ‘vrakdelar’ och ‘krossade radioapparater’ som ger ifrån sig ett evigt sprakande ljud. Rosorna i rabatterna är grå.
Överlag balanserar Hødnebø med stor precision sin djärvt spända dikt.»
Fredrik Nyberg, Göteborgs-Posten